Stabijhoun

Rasens historie og utvikling

Stabijhoun (også kjent som Frisisk Pointer) er en aktiv allround rase som stammer fra det Friesiske skogområdet, øst og sydøst av Friesland nord i Nederland. Rasen er plassert i gruppe 7, under seksjon 1.2 Continental Pointing Dogs, Spaniel type. Den er i slekt med to andre stående fuglehundraser, Drentsche Patrijshound og Kleiner Münsterländer. Historisk sett har den blitt brukt til å jakte forskjellige typer småvilt som hare, rev og fugl, samt at den var kjent for å være en god muldvarp -og rottefanger. På grunn av sin allsidighet var den et kjærkomment tilskudd for fattige bønder. Hunden kunne hjelpe til med å skaffe mat ved å jakte, samt hjelpe til med å holde gården fri for skadedyr. I tillegg kunne man tjene gode penger på å selge skinn fra muldvarpene de fanget. Stabijhoun var også en gårdshund som skulle vokte heimen og gi beskjed om det kom fremmedfolk. Det gjør de gjerne med å bjeffe, men er ikke aggresive og tar vennlig imot gjester. Stabijhoun går for å være en lettlært, nysgjerrig og intelligent hund som kan brukes til det meste. I dag brukes rasen innen mange forskjellige aktiviteter som blant annet lydighet, rallylydighet, agility, nosework, spor og jakt. Jaktegenskapene innen rasen er ikke homogen, det varier hvilket anlegg det enkelte individ har. Noen liker også meget godt å trekke, og de er i tillegg gode kløvhunder.

Rasen er en utmerket familiehund, med sitt milde temperament, bedagelige vesen og toleranse overfor barn. Men man skal ikke la seg lure av dens avslappede væremåte, de har behov for en god del mosjon og bør også aktiviseres mentalt. Enhver Stabijhoun har stor glede av å få noe meningsfylt å bruke sine evner og sin energi på. I gamle dager skulle Stabijhoun være en selvstendig jakthund som måtte tenke selv, og løse oppgavene på egen hånd. Rasens historie som selvstendig «tenker» kan i dag vises i rasen ved at den kan være vanskelig å motivere, og den kan til tider være meget sta. Men har man først funnet den riktige motivasjonsfaktoren er de utrolig lærevillige og veldig ivrige etter å tilfredsstille sin eier. Stabijhoun har en fantastisk god nese, og i Norge er en del trent som ettersøkshund på skadet vilt. Rasen kan vær en utmerket sporhund som arbeider i et rolig tempo og den er svært nøyaktig. Mange takler skiftende vær–og føreforhold i sporet meget bra, og de har god utholdenhet. Enkelte har også begynt å utmerke seg på sporprøver. Den trives også godt med andre forskjellige typer søks–og sporøvelser. Det har til og med blitt forsøkt å bruke rasen til og finne sopp, med gode resultater.

Den er ikke mye brukt som stående fuglehund, men det finnes enkelte jegere både i Norge, Sverige, Nederland og USA  som bruker rasen på fuglejakt. Rasen kan være en svært god viltfinner som bruker vinden veldig fornuftig, og de som tar stand har en meget presis stand. Den har et noe trangere søk enn de mer populære fuglehundene, og er sånn sett kanskje best egnet til å jakte i skog. Den er med andre ord ikke en rase man kan forvente å hevde seg på høyfjellsprøver med. Men på jaktprøver for kontinentale fuglehunder i Sverige har rasen begynt å gjort seg bemerket. Dette er mye på grunn av at i dette prøvesystemet blir rasestandard lagt til grunn ved bedømming. De er dyktige apportører som har et mykt grep, og svært mange av dem er lystapportører. Fra gammelt av ble de brukt til å apportere mange forskjellige typer vilt som hare, rev og fugl. Det er derfor Stabijhoun har en sterk og kraftig nakke, den skal kunne apportere vilt som er relativt tungt i forhold til sin egen kroppsvekt. Så ikke bli overrasket om hunden kommer bærende noe som er stort og tungt. De er nemlig veldig sterke til tross for at det er en liten rase. Mange av dem er veldig glade i vann, og de er meget dyktige svømmere. De har svømmehud mellom tærne, og i vann arbeider de rolig og metodisk ved apportering. Den tykke pelsen beskytter mot lave temperaturer både på land og i vann.

Rasestandard

 

%d bloggers like this: